Livet i gave

En sommerdag i 1997 tisset jeg rent blod. Skrekkslagen sto det klart for meg at jeg var oppspist av kreft og neppe hadde mange uker igjen å leve.

Derfor ble jeg tilnærmet glad og beroliget over å høre at jeg led av det som kalles polycystisk nyresykdom. En sykdom jeg har latt meg fortelle at er den tredje vanligste årsaken til transplantasjon. Dertil en sykdom som har det fortrinn at den er ganske forutsigelig og udramatisk i sitt forløp. Den fremste ulempen består i at nyrene kan bli svært store og av den grunn medføre gravidplager. Mine skulle etter hvert tidoble sin vekt og sammenlagt komme til å veie fem kilo.

Først i 2006 ble det fastslått at transplantasjon måtte gjennomføres innen to–tre år. Min kone var den første som avla blodprøve med sikte på å avklare om det forelå vevsforlikelighet. Ettersom vi har ulik blodtype, antok begge at hun ikke var aktuell. Desto større overraskelse var det for alle, inkludert overlegen, at hun kunne gi meg en av sine nyrer. Umiddelbart er det ingen tvil om at hun opplevde dette som en svarteper, da hun alltid har hatt en viss sykehusskrekk.

Å få en nyre som virket, medførte ikke gradvis bedring. Det opplevdes mer som en umiddelbar gjenfødelse.

Niels Christian

Transplantasjonen ble gjennomført på Rikshospitalet i april 2009, på et tidspunkt da min allmenntilstand lenge hadde vært skrantende. Jeg var 48 år. Mange av min venner gruet seg til å fylle 50. Mitt håp var at jeg ville rekke å gjøre det. Restfunksjonen nærmet seg ti prosent. Blodtrykket steg og blodprosenten sank. Nyrene klarte ikke lenger å rense blodet for avfallsstoffer. Det føltes som å være i bakrus hver dag – uten å ha drukket. Gradvis gikk jeg fra liv til eksistens. Jeg hutret midt i juli, og ser i ettertid at jeg er den eneste med islender på sommerbildene. Nyrenes hovedjobb er å rense blodet. Nå fløt det stadig mer urenset omkring i meg, og slik føltes det. Uten transplantasjon ville jeg blitt satt i dialyse fra og med mai.

Å få en nyre som virket, medførte ikke gradvis bedring. Det opplevdes mer som en umiddelbar gjenfødelse.

På transplantasjonsavdelingen ved Rikshospitalet er man i verdens beste hender. Det er vel også den avdelingen ved sykehuset hvor flest mennesker blir friske fort. Da jeg ble trillet inn på operasjonssalen, fikk jeg vite at alt hadde gått bra med min bedre halvdel, som var blitt trillet inn fire timer i forveien. Få opplevelser i livet kan måle seg med gjensynet av min kone da jeg våknet av narkosen på operasjonsdagen. Å få en nyre som virket, medførte ikke gradvis bedring. Det opplevdes mer som en umiddelbar gjenfødelse. Jeg følte meg sterk, frisk og klar med det samme. Som oppstått fra en langvarig dvale. Naturligvis tok det tid for oss begge å gjenvinne et lett og naturlig ganglag. De første dagene stavret vi oss rundt hospitalet, og følte gleden til 90-åringer ved synet av neste parkbenk. Iblandet en vidunderlig opplevelse av å bli fem år yngre for hver dag.

Min kone og jeg hadde en uke sammen på sykehuset før hun reiste hjem. I likhet med de fleste andre givere, var hun sykmeldt i sammenlagt seks uker for å bli restituert. Som transplantert blir man værende på sykehuset i tre måneder, med mulighet for permisjoner. Det begrunner seg i at faren for avstøtning av transplantatet er størst den første tiden. Derfor følges man tett opp med blodprøver, ultralyd, biopsi, medisinering og trening.

Ved å disponere en nyre hver, skulle man tro at vi begge har halvert nyrefunksjon. Det medfører riktighet i begynnelsen. Etter kort tid utvider imidlertid nyren sin kapasitet med 50 prosent, slik at vi begge nå anslås å ha rundt 75 prosent. Skal man tro legevitenskapen, holder det i bøttevis. Jeg var naturlig nok engstelig for at min kone skulle få helseplager. Det har heldigvis ikke skjedd. Den eneste ulempen er at hun hadde lettere for å føle seg kald de første ukene. Hun som har badet i havet vinterstid, nølte med morgenbadene de første tiden. I tillegg bærer hun selvfølgelig fysiske spor etter operasjonen i form av avtagende arr etter tre kikkhull og et keisersnitt.

Generelt er jeg etter transplantasjonen blitt mer opptatt av å bruke tiden og kreftene på en meningsfull måte.

Niels Christian

”Livet blir ikke som før du ble syk”, står det illevarslende å lese i mappen ”Veien videre”, som sykehuset forærte meg få dager etter operasjonen. Noe av det sykehuset på denne måten ønsker å tematisere, er at man som transplantert blir avhengig av immunsuppressive medikamenter resten av sine levedager. Problemet består i at kroppen er fremmedfiendtlig. Selv om den er helt avhengig av det nye organet, vil den helst verke ut den fremmede nyren som om det var en flis. Fem år og ti måneder etter transplantasjonen spiser jeg fortsatt elleve piller daglig for å hindre at transplantatet avstøtes. Ettersom medisinene har til hensikt å redusere kroppens immunforsvar, antok jeg at min generelle allmenntilstand ville bli svekket. Jeg antok at jeg ville hangle og være forkjølet langt oftere enn før. Listen over mulige bivirkninger er dessuten meterlang. Den mest nedslående og komiske er muligens at de ødelegger nyrefunksjonen.

Generelt er jeg etter transplantasjonen blitt mer opptatt av å bruke tiden og kreftene på en meningsfull måte.

I virkeligheten har jeg aldri vært friskere. ”Veien videre” skulle få rett, men på en annen måte enn forventet. Jeg har fått et bedre liv enn noen gang. Forkjølet har jeg ikke vært siden mai 2010. Pussig nok er også min tidligere sterke pollenallergi så godt som forsvunnet.

En medvirkende årsak kan naturligvis være at jeg har lagt om kostholdet radikalt. Vi har sluttet med kjøtt, oppdrettsfisk og konvensjonell mat. Det er underlig at mennesker iblant må bli alvorlig syke for å bli interessert i kroppens drivstoff. Interessen for mat har medvirket til at jeg høsten 2013 utga en kritisk bok om moderne matproduksjon med tittelen ”Sannheten på bordet”. Det er blitt den mestselgende av mine 30 bokutgivelser, er i ferd med å bli dokumentarfilm, og har allerede gjort en forskjell blant mange av sine lesere. Fire ganger i året er jeg innom sykehuset for å kontrollere at alt er i orden. Da fylles det opptil ni prøveglass med blod, som sendes til analyse. Uken etter møter jeg overlegen til samtale. Nå og da hender det at legen eller dennes vikar av nysgjerrighet over de fine tallverdiene lurer på hva jeg spiser. Det gir meg en følelse av å være på riktig spor.

Generelt er jeg etter transplantasjonen blitt mer opptatt av å bruke tiden og kreftene på en meningsfull måte. Min kone har, sammen med andre erfaringer på livsveien, lært meg at mennesker i hovedsak er det de kan gi. Det har gitt styrke og mening å gjennomleve noe slikt sammen som ektepar. Det hender at noen lurer på om nyren iblant er stridstema mellom oss. At jeg bør oppføre meg sånn eller slik, jeg som har fått livet i gave. At hun gjerne skulle hatt begge, eller gitt den til en annen. Min kone er ikke skapt på den måten. ”Nå er den din”, sa hun kort tid etter operasjonen. Slik har hun også forholdt seg i alle dager siden. Blir min kone spurt om hun føler stolthet over å ha reddet sin manns liv, svarer hun at hovedgevinsten for hennes del knytter seg til gleden over å ha fått mannen sin tilbake.

Nylig feiret vi sølvbryllup. Da kunne jeg med langt falskere stemme enn Frank Sinatra, men samtidig med vesentlig større troverdighet, synge ”I´ve got you under my skin”.